PERSPEKTIVET

World Federation of Chiropractic (WFC) har til opgave at samle og udvikle kiropraktorprofessionen samt sikre kiropraktorer indflydelse på sundhedsvæsenet specifikt og samfundet generelt, påpeger norske Espen Johannessen, forbundets nye præsident. Det var tidligere en næsten uoverkommelig opgave, for interne uenigheder stod i vejen for en fælles retning og fremskridt. Derfor er det først og fremmest Espen Johannessens sigte at styrke WFC som et fælleskab, der respekterer forskellige opfattelser. Læs her uddrag af en artikel, hvor han gennemgår sine indsatsområder. Uddraget er bragt i KIROPRAKTOREN 16. september 2016

Artiklen, som uddraget stammer fra, kan læses i fuld længde - på norsk - nedenunder.

”Et skridt ad gangen. Det er retningen, der er vigtig”

Af kiropraktor Espen Johannessen, præsident for World Federation of Chiropractic

Udviklingen af vores fag har nok været langsom, men er gået i den rigtige retning. Bedre uddannelser og øget forskning har bidraget til, at vi er blevet mere synlige i sundhedssektoren. Men der er stor variation i, hvordan vi er indplaceret i de forskellige nationer. I nogle lande er der to kiropraktorer til flere millioner indbyggere og ingen bestemmelser, der regulerer eller beskytter vores virke. I andre lande er der en kiropraktor pr. 10.000 indbyggere, titelbeskyttelse og en offentlig universitetsuddannelse.

Som leder af WFC de næste to år er det vigtigt for mig at skabe en langsigtet plan, der styrer vores profession i en bæredygtig retning. Selv om vi er 120 år, så er der ingen garanti for evigt liv.

For WFC har uddannelse altid været centralt. Den akademiske standard, som vi har i dag, må ikke ændres. Den skal udvikles og forbedres. Uddannelsen skal give den studerende kendskab til nyeste viden inden for sundhed og kiropraktisk historie. Den skal gøre kiropraktoren i stand til at tage vare på patienter på en tryg og god måde.

Skal vi for alvor slå igennem som profession, må vi være med på alle niveauer.

Kendskab til egne begrænsninger og andre fagdiscipliner er vigtig. Men vigtigst er evnen til kritisk tænkning. Hvis man klamrer sig til tidligere tiders læresætninger, vil vi let stagnere og miste indflydelse. Vi skal skabe kiropraktorer, der er problemløsere, og det gør vi ikke ved at servere færdige tankesæt. Ved at samle uddannelseslederne vil WFC skabe en diskussion af, hvordan uddannelser skal formes for at leve op til disse krav.

Skal vi for alvor slå igennem som profession, må vi være med på alle niveauer. Unge kiropraktorer skal tilskyndes til at arbejde inden for andre områder end udelukkende privat praksis. Der findes gode eksempler, og de skal vidergives. De nationale foreninger har et ansvar her. De kender de lokale forhold og mulighederne derude. Det er spændende og udfordrende muligheder, som andre sundhedsprofessioner allerede har udnyttet. Gennem dialog med de nationale ledere håber WFC at bidrage til en sådan udvikling.

WFC har også til opgave at hjælpe lande, der er i gang med at opbygge en kiropraktorprofession. Vores mål er at bringe de rigtige mennesker sammen, så dem, der har brug for hjælp, får det fra dem med erfaring og succes. Det er kostbart, men som ambitiøs profession har vi ikke råd til at lade være. Vi har brug for at blive flere og kunne gribe flere muligheder.

Efter selv at have været involveret i politik i næsten 30 år er jeg ydmyg i forhold til, hvor meget man kan opnå på kort tid. I Norge er der gået 10 år mellem hvert store fremskridt. Mange mindre mål er opnået i mellemtiden, og til sidst er det så kulmineret i opnåelse af et større og mere omfattende mål.

På samme måde tænker jeg fra min nye formandsstol; et skridt ad gangen, det er retningen, der er vigtig.



Klummen er et uddrag af denne længere artikel:


"Et skritt av gangen, det er retningen som er viktig"

Af Espen Johannessen, præsident for World Federation of Chiropractic

World Federation of Chiropractic har eksistert i over 25 år. Da verdens ledere innen vår profesjon ble enige om å danne en forening som skulle gå utover de nasjonale grenser var målsettingen klar: De ønsket et forum hvor de kunne møtes for diskusjon og refleksjon rundt både eksisterende utfordringer og fremtiden for profesjonen. Det var også et ønske om å kunne samle informasjon og erfaring som kunne være nyttig i arbeidet for å hjelpe de land hvor kiropraktoren og profesjonen møtte motstand som hindret dem i å utøve deres yrke på en god og skikkelig måte. World Federation of Chiropractic skulle også bidra til å skape en felles retning for profesjonen, og et faglig og etisk rammeverk som alle hadde et eieforhold til. Man aksepterte at ikke alle kunne utøve sitt yrke likt og ha et felles syn på hva kiropraktorens rolle i de forskjellige sammenhenger skulle være. Det ville være naivt å tro hvert enkelt individ skulle arbeide og tenke likt. Dette visste man heller ikke var tilfelle blant andre profesjoner som man ønsket å sammenligne seg med. Men med et rammeverk som ivaretok den faglige bakgrunnen kiropraktoren hadde og en forståelse for de etiske utfordringer en seriøs helseprofesjon sto overfor, skulle den enkelte ha frihet med hensyn til hvordan de ønsket å utøve sitt yrke.

Tiden skulle vise at dette ikke var en lett oppgave. Kiropraktoren var ikke lett å lede. Fraksjoner oppsto, både nasjonalt, regionalt og internasjonalt. Basert på en fri tolkning av sin akademiske kunnskap, kiropraktikkens grunnfilosofi og de muligheter markedet ga ble motsetningene mange og noen ganger store. I de fleste land var det ingen offentlig regulering, og kiropraktoren nøt stor frihet.

Motsetningen mellom filosofi og vitenskap ble tydelig. Valget mellom integrasjon i det offentlige helsevesenet og tilpassing til de krav og begrensinger dette medførte satt opp mot den frihet man kunne ha som yrkesutøver på utsiden ble vanskelig. En integrasjon ga tilgang til andre tjenester i helsevesenet som betinget henvisning fra en offentlig godkjent utøver. Tittelen ble beskyttet og kunne ikke benyttes av andre uten godkjent faglig akademisk bakgrunn. Det medførte også at pasienten mottok offentlig finansiell støtte til dekning av utgifter for konsultasjon hos kiropraktor. Men ulempen var krav om kvalitet og begrensninger i utøvelsen av yrke. Etisk forsvarlig og trygg praksis var en betingelse for å beholde en godkjenning eller autorisasjon. Tap av autorisasjon kunne være skjebnesvangert for en privat praksis. Utenfor et offentlig system var friheten større. Kravet til dokumentasjon av behandlingens effekt var lavere, ansvaret for henvisning til videre utreding lå hos andre godkjente yrkesgrupper og valget av behandlingsmetode eller opplegg var nærmest fritt. Påvirkningsmuligheten og oppfølging av behandlingsforløpet hos en pasient var derimot liten.

Diskusjonene som fulgte ble lange og hyppige. Splittelse og beskyldninger om å svikte profesjonens filosofi eller ikke være vitenskapelig basert i sin utøvelse forekom ofte. Jeg tror det er riktig å si at hadde vi som profesjon brukt like mye tid på å utvikle profesjonen som vi brukte på interne utfordringer, ville vi i dag vært i en helt annen posisjon som yrkesgruppe.

World Federation of Chiropractic så disse utfordringene som sin hovedoppgave. Samle og utvikle, respektere forskjellig oppfatninger, skape en profesjon som ble lyttet til av helsevesenet spesielt og samfunnet generelt. Kiropraktoren måtte komme i en posisjon hvor man hadde innflytelse på utviklingen av helsetjenester som ble tilbudt befolkningen. Man ønsket også å skape holdninger som var i tråd med kiropraktikkens grunntanker.

Kiropraktoren måtte komme i en posisjon hvor man hadde innflytelse på utviklingen av helsetjenester som ble tilbudt befolkningen.

Økt kunnskap i samfunnet, produksjon av ny forskning og stadig ny viten krevet tilpasningsevne fra den enkelte, så vel som profesjonen som helhet. De kiropraktiske grunntanker ble stadig satt på prøve.

For å kunne fungere i en slik verden krevet det en akademisk utdannelse av høy kvalitet. Dette var man svært bevisst innen vår profesjon på et tidlig tidspunkt. Kiropraktoren skulle ha en utdannelse som gjorde hun eller han i stand til å praktisere på en trygg og forsvarlig måte når kiropraktoren var pasientens første kontakt med helsevesenet.

Over tid utviklet det seg en utdannelsesstandard som ble felles for hele verden. Dette var unikt. Utdannelsen var også unik i kraft av den kombinerte kunnskap om diagnose så vel som behandling. Kiropraktoren kunne ivareta rollen som primærkontakt og følge pasienten gjennom et forløp som gjorde at pasienten fikk rett behandling og oppfølging. I de land hvor kiropraktoren ble autorisert og innlemmet i det offentlige helsetilbud var utdannelsen en av de viktige argumentene. Kombinert med gode resultater som var kostnadseffektive ønsket myndigheter å integrere denne tjenesten i sitt helsetilbud til befolkningen.

I de fleste land var kiropraktoren i privat praksis, men i enkelte land har andrelinjetjenesten som for eksempel sykehus og flerfaglige klinikker i offentlig regi valgt å integrere kiropraktoren som en del av sitt team. Man så nytten av den kompetanse som kiropraktoren hadde innen muskel-skjelett lidelser. Dette ble ansett som et krevende område og all tilgjengelig kompetanse var ønsket for å bedre tilbudet til pasienten.

Individuell vurdering av pasienten, "patient centered care", har i det siste 10 år, ikke bare innen muskel-skjelett området,  blitt en rettesnor for vurdering og behandling. For vår profesjon har alltid begrepet muskel-skjelett blitt oppfattet som nerve-muskel-skjelett. Denne utvidelsen har også blitt adaptert av helsevesenet gjennom å se helheten og mulige årsaker til pasientens plager.

Utviklingen innen vår profesjon har gått langsomt, men i riktig retning. Økt kvalitet på utdannelse, og ikke minst, økt forskning innen vår egen profesjon har bidratt til dette. Deltagelse i forskningsfora og posisjoner som ledere på forskingsinstitusjoner har gjort oss mer synlig i helsevesenet.

Hvilke utfordringer står da profesjonen overfor i fremtiden? Sett over langt tidsperspektiv har vi gått i riktig retning hele tiden. Således kan man tenke seg at det er bare å fortsette. Det er langt på vei riktig, men det kan også være fornuftig å se etter mulige utfordringer og nye muligheter.

Innen vår yrkesgruppe er det stor spredning med hensyn til den posisjonen kiropraktoren har på et nasjonalt nivå. I noen land er det 2 kiropraktorer og millioner av innbyggere. Ingen lov eller forskrift regulerer eller beskytter profesjonen. I andre land er det 1 kiropraktor pr. 10 000 innbygger, tittelen kiropraktor er beskyttet og yrkesgruppen har en utdannelse på universitets nivå i offentlig regi.

De fleste utdannelsesinstitusjoner er i privat regi og avhengig av å tilpasse seg et stadig skiftende marked for studenter. Innholdet og hvilke deler av undervisningen som vektlegges kan variere ut fra ledelsens oppfatninger om hvordan en kiropraktor bør fungere som leverandør av helsetjenester. Hvis variasjonen i utdannelsen blir for stor, vil dette svekke vår tillit som helsepersonell. Uten denne tilliten vil vi ikke bli invitert inn i de fora hvor beslutninger tas. Vår innflytelse på utviklingen av helsevesenet vil bli redusert. Det vil også redusere våre muligheter for å oppleve at kiropraktoren opptrer i andre roller enn i privat praksis. I dag er det sjelden at kiropraktorer arbeider i offentlig administrasjon, som ledere av flerfaglige klinikker og innen politikk og samfunnsliv.

Den akademiske standard som vi i dag har må ikke svekkes eller forringes

For World Federation of Chiropractic har alltid utdannelsen vært sentral. Den akademiske standard som vi i dag har må ikke svekkes eller forringes. Den må heller utvikles og bedres. Man kan ikke utdanne kiropraktorer til å løse fremtidens utfordringer. De er det ingen som vet alt om. Utdannelsen må gi studenten kunnskap om dagens viten innen helse og kiropraktikkens historie. Den må gjøre kiropraktoren i stand til å ivareta pasienten på en trygg og god måte. Kunnskap om egne begrensinger og andre profesjoner er viktig. Men aller viktigst er at den lærer studenten evnen til kritisk tenkning. På den måten vil man kunne holde følge med utviklingen og bli en leder innen sitt område. Hvis man klamrer seg til tidligere læresetninger vil vi lett stagnere som yrkesgruppe og vår innflytelse forsvinne. Vi må skape kiropraktorer som er problemløsere, ikke gi dem en ferdig løsning. World Federation of Chiropractic vil gjennom å samle ledere innen utdanning bidra til å skape en diskusjon om hvordan utdannelse bør formes for å kunne leve opp til disse kravene. Som leder vil jeg bidra til denne meningsutveksling mellom utdanningsinstitusjoner er en kontinuerlig prosess og hvor man forholder seg de krav som samfunnet stiller til en helseprofesjon.

Som tidligere nevnt har profesjonen brukt mye tid på motsetninger innad. Det har alltid vært en målsetting at vi skal stå sammen og ha den samme oppfatningen om helse og utøvelsen av vårt yrke. En homogen gruppe ville være sterkere enn flere grupper med forskjellige adferd og oppfatning. Men vår svakhet har vært at vi ikke alltid har greid å skape de fora hvor vi kan diskutere våre ulike oppfatninger på en god og respektfull måte. Årsaken til dette kan ligge i at vi ikke har forholdt oss til de rammer som et samfunn setter for en seriøs helseprofesjon. En trygg, dokumentert og kostnadseffektiv tjeneste er et absolutt krav. Det hjelper oss lite å si at det er andre som ikke heller alltid leverer en slik tjeneste. Profesjonen må også være dynamisk i betydningen av at den til enhver tid forholder til ny viten og utvikler seg i forhold til denne.

De samme rammer må også gjelde når vi diskuterer innad. Man trenger kreative, tenkende og utfordrende kiropraktorer som er ambisiøse på yrkesgruppens vegne. Samtidig må vi vokte oss vel for å miste evnen til kritisk tenkning. Vi må til enhver tid evaluere hva vi gjør og være villig til endring. En diskusjon må ikke være rettet inn mot å synliggjøre forskjeller, men heller å se etter en felles grunnforståelse og hvordan dette skal påvirke utøvelsen av yrke.

Det må være en målsetting å styre profesjonen i en retning som gjør den bærekraftig.

Som leder for World Federation of Chiropractic i de to neste årene er det for meg viktig å ha en langsiktig plan. Det må være en målsetting å styre profesjonen i en retning som gjør den bærekraftig. Selv om vi er 120 år gir det ingen garanti for evig liv. Vi har et ansvar for nyutdannede og unge kiropraktorer og deres fremtid. Som leder håper jeg at det man gjør blir fulgt opp av neste leder og at det til slutt blir et resultat til det beste for alle.

Vi må akseptere forskjeller, men jeg våger den påstand at vi må ha fokus på kiropraktoren like mye som kiropraktikken. Kiropraktoren er en høyt utdannet person med en høy grad av integritet. Ingen eier kiropraktikken. Ingen kan definere hvordan yrke skal utøves. Kiropraktoren må selv finne sin vei, men samfunnet gir tydelige rammer som beskriver hvordan helsepersonell må forholde seg når de har ansvaret for et annet menneske sin helse. Vi kan ikke presse på nye og unge kiropraktorer vår oppfatning. De må læres opp til selv å ta avgjørelser basert på kunnskap og kritisk tenkning. De må lære å forholde seg til endringer som følger av ny forskning og viten. Det er langt mer krevende enn å leve med ferdige løsninger, men det er den eneste farbare vei hvis vi ønsker å komme i betraktning som en aktør i helsevernet.

Skal kiropraktoren få gjennomslag for sine oppfatninger må vi være med på alle nivåer.

Innad må vi kunne diskutere uten å danne et bilde av «oss og de andre».  Å skape en fiende gjør det lettere å samle folk, men du taper individets evne til å utvikle seg selv hvis tilhørighet til gruppen er drivkraften i det du gjør som kiropraktor. Respekt for andres mening, være villig til å lytte, forstå regler og rammer er en betingelse for en fruktbar dialog. World Federation of Chiropractic har arbeidet med dette som målsetting og vil fortsette med dette i fremtiden.

Skal kiropraktoren få gjennomslag for sine oppfatninger må vi være med på alle nivåer. Unge kiropraktorer må stimuleres til å arbeide innen flere felt enn privat praksis. Det finnes gode eksempler og disse må bringes videre til studenter og andre. Nasjonale foreninger har et ansvar her. De er de som kjenner de lokale forhold og hvilke muligheter som eksisterer. Det er interessante og utfordrende muligheter som andre profesjoner innen helse allerede har benyttet seg av. Kiropraktorer må også bli kjent med og gripe disse mulighetene. Gjennom dialog med nasjonale ledere håper World Federation of Chiropractic å bidra til en slik utvikling. Utdannelsen gir oss muligheten, det er bare opp til oss selv.

World Federation of Chiropractic har også som sin rolle å hjelpe land som er i en prosess med å bygge opp en profesjon. En av målsettingene må være å bringe de rette menneskene sammen slik at de som trenger hjelp får den av noen med erfaring og suksess. Dette er en kostbar vei, men som yrkesgruppe med ambisjoner har vi ikke råd til å la være. Flere kiropraktorer må utdannes og flere muligheter må skapes.

Etter selv å ha vært involvert i politiske problemstillinger i nesten 30 år, er jeg ydmyk i forhold til hvor mye man kan få til i en begrenset periode. I Norge, som jeg selv er arbeidet i hele tiden, har det vært 10 år mellom hvert stort fremskritt. Mange mindre mål har blitt oppnådd i mellomtiden, og til slutt har man oppnådd et større og mer omfattende mål. Slik for jeg vel også tenke om denne jobben, et skritt av gangen, det er retningen som er viktig.

September 2016
 

Artiklen er fra KIROPRAKTOREN nr. 3

Læs om kiropraktorpatienterne, der ifølge ny viden, lægger vægt på mange andre ting end kiropraktorens undersøgelser og teknikker. Men læs også om, hvad der er barrierer hos læger for at henvise nakkepatienter til manuel behandling, om ny fokusgruppe for kiropraktorer, om DKF's debatter på Folkemødet og meget mere

Find en kiropraktor